DE DRUKNEDE OG DE BERGEDE

De druknede og de bergede blir ofte omtalt som Primo Levis etiske testament. Boken er et resultat av et liv med refleksjoner over Auschwitz og over hva som står igjen etter denne mørke historiske hendelsen. Førti år etter den selvbiografiske vitneskildringen Hvis dette er et menneske og etter flere tiår med formidlingsarbeid som tidsvitne må Levi ha kjent et sterkt behov for å gå enda dypere i analysen av utryddelsesleirenes vesen. Levis bok dissekerer Auschwitz som organisasjon med noen spesifikke kjennetegn. Han skriver seg stadig lenger inn i de store spørsmålene som aldri slapp taket i ham: Hvordan fungerte Auschwitz? Hva slags menneskelige mekanismer var virksomme for å få utryddelsesleiren til å fungere? Hvordan ble fangene brukt? Hvem overlevde, hvem ble i stand til å bære vitnesbyrd? Hvordan fungerer minnet? Hvordan kan vi forstå de overlevendes skamfølelse?

Etterord ved Margareth Hagen, professor i italiensk litteratur ved Universitetet i Bergen.

«Selvbiografien gjør opprør mot tanken om å være sperret inne i Auschwitz på livstid. Full av livsbegjær og ivrig fortellerglede demonstrerer Levi at selv ikke den mest grusomme hendelsen bør få lov å være hele sannheten om et livsløp. […] 40 år etter hjemkomsten dukker Auschwitz opp på nytt som et altoverskyggende anliggende. En håndfull problemstillinger knyttet til leiren synes å ha forfulgt forfatteren i alle årene, og nå gjør han opp status i en essaysamling som prenter seg dypt inn i leseren.»

Henrik Keyser Pedersen, KLASSEKAMPEN