Hans Kelsen (1881–1973) var en av det 20. århundrets mest innflytelsesrike rettsfilosofer og statsrettstenkere. Hans «rene rettslære» ble utviklet i kjølvannet av første verdenskrig og var et forsøk på å sikre rettsstat og demokrati i en tid preget av politisk polarisering og autoritære strømninger. Kelsen var en sentral arkitekt bak den østerrikske forfatningen av 1920 og en tidlig forkjemper for konstitusjonell domstolskontroll.
I Weimarrepublikkens idédebatt sto Kelsen i skarp opposisjon til Carl Schmitts autoritære statstenkning. Der Schmitt la suvereniteten i unntakstilstanden og den sterke lederen, insisterte Kelsen på rettens forrang, maktfordeling og demokratisk lovgivning. Denne konflikten gir i dag et sentralt referansepunkt for diskusjoner om forholdet mellom rett, politikk og makt.
